torsdag 26. februar 2009

Blu Dress

Mitt aller første voksenplagg er ferdig! Når jeg ser på kjolen nå, føler jeg litt av det samme som når man har stått og svettet over grytene en hel dag og endelig skal spise maten sammen med gjestene. Den smaker ikke særlig godt. Er det ikke altfor lite salt, og tamt og rart? Man er liksom så inderlig mett allerede før middagen er servert.

Hvis det blir flere kjoler til meg selv, skal jeg sy i ordentlig polarfleece og la pleddene fra Europris hvile. Jeg laget for øvrig mønster på grunnlag av en kjole som er sydd etter mine mål, men måtte improvisere med ermeåpning og halsringning - med vekslende hell. Til slutt bestemte jeg meg for å lage en ammeløsning med trykknapper på skuldrene, delvis kamuflert av en lilla blomsterknapp jeg dumpet over på Stovner senter. Ellers består fronten av to deler, avdelt under brystet, og ryggen av to vertikaldelte stykker.

Et lite tips til slutt: Å jobbe med fleeceteppe anbefales ikke når man grunnet amming eller andre påkjenninger er plaget med håravfall. Jeg er sikker på at minst 100 av mine hårstrå er sydd inn i kjolen - nesten som da mora til en i klassen strikket genser av pelsen til den salige bikkja en gang på barneskolen.













["Blue Dress": Depeche Mode, 1990]

Sign Your Name

Jeg har nå brukt 177 norske kroner på merkelapper til plaggene mine. Pretencious, moi? 50 var det laveste antallet man kunne bestille, og det er nok fare for at dette blir akkurat som med visittkortene på jobben. Sju år og to tittel- og telefonnummerbytter seinere har jeg fortsatt 496 visittkort igjen - etter at Blåmann og mamma har fått hvert sitt eksemplar.

Jeg har overhodet ingen ambisjoner om å sy for salg, altså, men det er jo artig å se navnet sitt turkist på grønt.

["Sign Your Name": Terence Trent d'Arby, 1988]

Out of Blu Comes Green

Liv har fått seg nytt skjørt! Fortsatt er det lageret av fleecetepper fra Europris som får unngjelde, godt hjulpet av den tidligere omtalte buffen fra samme sted. Utgangspunkt for mønsteret er et skjørt fra Lindex. Denne prosessen gikk i grunnen veldig greit, helt til jeg kom til løpegangen i livet. Det er visst lurt å sy den slik at sømmen kommer på vrangen, har jeg hørt. Erfaring har også vist at opprekking av lengre distanser i billig fleece ikke er å anbefale, så denne gangen ble jeg reddet av saksa.

Jeg mistenkte at åpningene i lommen ville bli i dvaskeste laget, så jeg gjorde et forsøk på å forsterke sømmene med en strimmel rosa fleece på innsiden. Dette kalles belegg, har jeg siden lært meg. Hvor effektivt det var i dette tilfellet, er jeg usikker på. Skjørtet later i alle fall til å fungere til sitt bruk, og eieren er godt fornøyd. Lett å sy var det også!





















["Out of Blue Comes Green": A-ha, 1986]

fredag 6. februar 2009

Kiss From a Rose

Oppmuntret av at den første kjolen faktisk kunne brukes, for jeg ned til Grønland og kjøpte stoff. Det ble mørk grønnturkis ullfleece til hele 250 kroner meteren - heldigvis var 60 cm mer enn nok. Mønsteret har utgangspunkt i en Pippi-kjole fra Lindex denne gangen, men halsåpningen tegnet jeg med linjal.

Tilblivelsen har vært en litt svett prosess, mest fordi jeg forsøkte å rekke opp deler av en tett sidesøm uten å ryke tråden - anbefales ikke. (Jeg har generelt mye å lære når det gjelder festing av tråder, kjenner jeg.) Det var også en del pirk med pyntebåndet rundt halsen. Den mørkerosa fleeceblomsten er inspirert av båndet og laget av stoff fra et vinterplagg av lugubert opphav. Dessverre fikk blomsten en liten skjønnhetsfeil i sin indre krets, men sånt skjer. Små glipper er det nok av ellers også, men forhåpentligvis kan kjolen brukes - det er hovedsaken.

Halsåpningen og kanten nederst (som sikkert har et fint navn) er kantet med et svart, smalt blomsterbånd. Jeg har ikke gjort annet med kantene her, og rundt ermene er det bare en enkel sikksakksøm som er kastet over. Jeg føler hele tiden at jeg jukser litt, og frykter stadig at en av skoletidas forhatte håndarbeidslærere skal komme og sende meg på gangen.








["Kiss From a Rose": Seal, 1994]

Flowers in the Window

When I first held you I was cold,
a melting snowman I was told,
but there was no one there to hold
before, I swore
that I would be alone forever more.
Wow, look at you now
flowers in the window

(Travis)

Hadde noen sagt til meg for tre år siden at jeg skulle komme til å sy en kjole, ville jeg ledd dem opp i ansiktet. Og hadde de fortalt meg at det skulle være en barnekjole, ville jeg ha glefset i tillegg. Vi fikk jo aldri noen barn! Nå har jeg to barn, og jeg syr jentekjoler. Flertall på flere fronter, altså.

Den første kjolen måtte jo bare hete "Flowers in the Window". Jeg lagde mønster på grunnlag av en krinkelullkjole fra Janus - brettet kjolen dobbelt og tegnet rundt på matpapir. Deretter klipte jeg trøstig i et 50-kroners lilla fleeceteppe fra Europris. Til min irritasjon måtte jeg konsultere bruksanvisningen flere ganger underveis, men det gikk faktisk bra. En blomst ble klipt til av et grønt teppe, og jeg brukte et blomsterbånd fra en stoffbutikk på Grønland. Jeg lærte følgende:
  • man bør ha stoffsaks for venstrehendte.
  • det er ikke vanskelig å bytte trykkfot (et ord jeg for øvrig bare helt vagt kunne huske å ha hørt før).
  • det går fint an å applikere, men det anbefales ikke å bruke bittesmå deler når man er nybegynner (to blomster á ca. 1,5 cm i diameter ligger ubrukt).
  • en presumptivt grusomt vanskelig prosess som å træ i tråden går ganske fort å lære seg.
  • det er kjedelig å oppdage at kjolen er for vid, men det går fint an å ta den inn.





























["Flowers in the Window": Travis, 2001]

Needles and Pins

Det er med et lite stikk av angst at jeg erklærer denne under- avdelingen av Elinbluggen for åpnet. Faren er stor for at vi har å gjøre med en døgnflue helt uten brodd. Jeg har aldri likt håndarbeid, og har i alle år betraktet folk som er dyktige på området med en blanding av skepsis og misunnelse. Med ett unntak har jeg ikke rørt en symaskin siden 1987. Som den nyslåtte eier av et Brother-eksemplar av arten vil jeg nå undersøke om det er mulig for vanlige dødelige med G i forming å:

a) lage ting som ser OK ut og kan brukes, og
b) komme seg gjennom den skapende prosessen uten varige men - ja, kanskje endog glede seg over arbeidet.

Jeg er definitivt trehendt, men starter med to tomme hender og ti tommeltotter. Eventuelle lesere kan vente seg små variasjoner over et meget begrenset tema. Produktene kalles blutøy. Hvis noen mot formodning skulle bli inspirert, er det bare én ting å si: Sett i gang! Kan jeg, kan virkelig alle.

["Needles and Pins": Smokie, 1977]